Hele Norges Tillitsmann

Det er ikke hvem som helst som settes til å passe på avtaler til en verdi av 749 milliarder kroner.

De færreste vet det, men det er faktisk ingen i Norge som nyter større tillit enn administrerende direktør Ragnar Sjoner i Norsk Tillitsmann. I hvert fall om en skal måle slikt i kroner. Obligasjonseiere land og strand rundt har nemlig plassert sine verdier i hendene til Sjoner og kollegene hans. Og satser på at de ordner opp på best mulig vis om noe skulle gå galt.

Store norske forsikringsselskaper og kredittinstitusjoner er ikke bare blant disse eierne, de var også med på å starte opp hele foretaket sammen med Sjoner i 1993. Den konkrete bakgrunnen var bankkrisen på slutten av 80-tallet. Den ga alle følelsen av at noe burde gjøres.

Hva er egentlig Norsk Tillitsmann, Ragnar Sjoner?

− Vår virksomhet er tuftet på en lang, norsk tradisjon. Det å ha en felles representant for eierne har vært der siden obligasjonsmarkedet startet å utvikle seg. Det som er spesielt med oss, var at det var de store investorene som etter bankkrisen ønsket seg en mer uavhengig og aktiv tillitsmann. Tillitsmannsfunksjonen ble dermed løftet ut av de vanlige finansinstitusjonene, og gikk i stedet til oss. Bankene var i utgangspunktet noe avventende − vi overtok jo en av deres funksjoner − men de så etter hvert at uavhengighet var viktig, og ble med på eiersiden fra 1995. Du kan vel si det slik at bankene nærmest outsourcet denne delen av virksomheten sin til oss.

 

Motvirker særinteresser

Hvorfor i all verden skal jeg bruke Norsk Tillitsmann til å passe på mine obligasjoner?

− Fordi vi har betydelig erfaring. Vi har vært gjennom svært mange vanskelige saker, ikke minst da finanskrisen sto på som verst. Vi tenker i baner som kommer alle obligasjonseierne til gode, og er helt avhengig av tilliten mellom dem og oss. Når ting blir vanskelig, handler det om å sikre mest mulig verdier for flest mulig. Da er det en klar fordel at eierne har én tillitsmann å forholde seg til. Det gir alle et felles multiplum.

Sjoner er også opptatt av at ved å bruke en tillitsmann, blir kostnadene ved å følge opp verdipapirene fordelt på alle eierne. Å ta slike kostnader alene kan være krevende.

− Vi holder obligasjonseierne samlet, vi overvåker lånet i hele løpetiden og vi kontrollerer at kravene i låneavtalen blir overholdt.  På denne måten oppnår vi også at bestemte investorer ikke oppnår særfordeler. I noen tilfeller kan det for eksempel være slik at en eier kan ha interesse av at utsteder går over ende, fordi det gir tilgang til billige eiendeler. Gjennom tillitsmannsordningen sikrer vi at fellesskapet bestemmer, og unngår at obligasjonseiere med særinteresser blir retningsgivende.

Hender det at det blir murring blant obligasjonseierne?

− Det skjer stadig vekk, særlig i risikoutsatte lån. Det er alltid mange oppfatninger om hva som er det beste svaret for eierne. Vi ønsker ikke å påtvinge noen en løsning, men er satt der for å koordinere den.  Ofte er det et flertall og et mindretall. Når et lån har få eiere, kan det hende at de største oppleves å opptre noe egenrådig, og vår utfordring blir da å ivareta også minoritetsobligasjonseiernes interesser. Vi er veldig opptatt av likebehandling, og i store trekk lykkes vi med å ivareta det målet.

 

Kværner var første, store test

Hvor stor del av kapitalen på 749 milliarder har hatt behov for større restruktureringer?

− Det er vanskelig å måle dette, siden porteføljen hele tiden er i utvikling. Men vi har sikkert håndtert over hundre betydelige saker. I dette tallet ligger noen tvangsinndrivelser, noen konkurser og en del restrukturering. Mye av det er knyttet til finanskrisen.

Hva er fordelene med restrukturering framfor konkurs?

− Det varierer fra sak til sak, og er kanskje greiest å vise gjennom et eksempel. I Kværner-saken på begynnelsen av 2000-tallet gjorde en profesjonell aktør en analyse av hva som ville bli dividenden ved en konkurs, og endte på et ensifret prosenttall. Gjennom restruktureringen, som til slutt ble løsningen, måtte det riktignok skrives ned noen renter, men alle långiverne fikk tilbake hovedstolen. Kværner var i grunnen den første, virkelig store testen på vår rolle som tillitsmann. Alle parter tjente på restruktureringen som etter hvert ble foretatt, vi deltok aktivt i prosessen og sørget blant annet for gyldige vedtak blant obligasjonseierne.

 

Kaos truet

En av de store fordelene ved å ha en tillitsmann, er at vedkommende kan representere obligasjonseierne om det skulle bli nødvendig å ta en sak til retten. Det er ikke mer enn et par år siden denne rollen var truet, ettersom både byrett og lagmannsrett kom til at Norsk Tillitsmann manglet «søksmålskompetanse» på vegne av obligasjonseierne. Da var det mange i norske finanskretser som holdt pusten, og den vanligvis så sindige Sjoner gikk så langt som til å si offentlig at «kaos» truet. Finansdepartementet var tydeligvis enig, og hadde klart et nytt lovforslag om Høyesterett skulle finne på å følge opp sine kolleger lenger ned i rettssystemet.

Noen sier at dere fikk departementet til å utarbeide et nytt lovforslag på rekordtid?

− Nja... Der vil jeg nok først og fremst berømme Finansdepartementet og Finanstilsynet, som klart og raskt så hvilken betydning vår rolle har for den finansielle stabiliteten i Norge. Byråkratiet jobbet imponerende målbevisst med den saken. Også internasjonale investorer la merke til det, noe som bidro til å gjøre Norge mer attraktivt som obligasjonsmarked. For vår del gjorde vi ikke annet enn å fortelle myndighetene hva det ville bety om også Høyesterett kom til samme konklusjon. I tillegg orienterte vi det øvrige finansmiljøet, og enkelte stortingsrepresentanter tok opp spørsmålet med finansministeren. Poenget er vel at ytterst få ønsket at Norge skulle havne i en slik situasjon. Det ble da også gjennomført en høring i forbindelse med den nye loven, og der fantes det knapt noen som hadde betenkeligheter. Men heldigvis ble det aldri nødvendig med noen lovendring.

 

Fikk islandsk sjokk

Likevel er det ingen av våre naboland som har en tilsvarende tillitsmannsordning?

− Det er riktig. Vi får imidlertid stadig henvendelser fra de andre nordiske landene, som i lys av finanskrisen sterkt ønsker seg en uavhengig tillitsmannsordning også hos seg. Vi er jevnlig i dialog med aktører i for eksempel Sverige.

For ikke å snakke om Island. Ragnar Sjoner fikk seg nylig et lite sjokk da han skulle holde foredrag på sagaøya.

− Arrangøren og vi hadde belaget oss på det skulle komme 10-12 interesserte, i stedet endte vi opp på et sted mellom 80 og 90. Tilhørerne hadde ytterst kvalifiserte spørsmål. Det er åpenbart at mange islendinger har lært mye de siste årene, forteller han.

 

Sterk utvikling

Hva blir hovedfokus fremover for Norsk Tillitsmann?

− Det norske høyrentemarkedet er spesielt og sterkt. Dette markedet skal vi håndtere i alle deler, og samtidig være med på en dynamisk utvikling av. Et annet trekk er at finanskrisen har ført til at både lovgivning og finansinstitusjoner vil stille nye og sterkere krav til likviditet. Det må nødvendigvis bety at en større del av kapitalinnhentingen vil skje gjennom obligasjoner. Vi tror derfor på en større dybde og bredde i markedet, og at denne typen lån vil bli enda mer konkurransedyktige enn før. Det er en utvikling som vil bety mye for oss. I tillegg vil vi nok se at de andre nordiske landene vil tilby tjenester som ligner våre, sier Sjoner.

Hvis du skulle trekke frem en sak dere er spesielt stolte av å ha fått til gjennom disse 18 årene, hva ville det være?

− Vi tillitsmenn er av natur litt beskjedne, og ordlegger oss deretter. Men du kan kanskje si at vi er godt fornøyd med å ha kommet såpass stående gjennom finanskrisen...

Hvordan er det forresten å skulle passe på 749 milliarder kroner fordelt på 1740 lån?

− He-he. Hva skal jeg si? Det føles ansvarsfullt. Og av og til krevende. Men for å være ærlig, tenker vi ikke så mye på totalen. Vår jobb er å passe de individuelle sakene, og å være opptatt av partenes rettigheter.

Så du ligger ikke våken om natta?

− Nei, jeg gjør faktisk ikke det, smiler Ragnar Sjoner.